Dersom vi tar med oss fiendebilder inn i en uenighet og definerer den andre parten ut i fra dette fiendebildet, så er det en konflikt. Vi mister uenighetens kjerne, det som må håndteres, ut av syne.
Tenk at du er i en situasjon hvor du møter motstand, du opplever at det er en uenighet. Så reagerer du med å si: det er typisk kvinner for de skal alltid manipulere. Eller: hva annet kan du forvente av en som velger å bli vekter bare for å få makt over andre?
Isteden for å se på sakskomplekset og den egentlige utfordring en står ovenfor så velger en å forklare problemet med negative egenskaper hos motparten i situasjonen. Man forklarer den uløste situasjonen med disse egenskapene hos andre.
Her er vi allerede et stykke opp på konflikttrappen (les mer om Glasls konflikttrapp her), forbi en vanlig uenighet. Vi er kanskje også forbi personifisering som er neste trinnet på konflikttrappen, altså negative egenskaper hos den andre personen som skaper denne konflikten. Vi ser nå på gruppen denne personen representerer, eller rettere sagt, gruppen vi tror denne personen representerer og vår oppfatning av denne gruppen. Det heter polarisering.
Dette er vanlig, det skjer hele tiden og kan også oppleves som en positiv prosess. Positiv i den forstand at vi aksepterer eller løser uenigheten uten å lage konflikt. Vi får kanskje en avgjørelse i vår disfavør fra politi eller skatteetaten og velger å ha tiltro til at det tross alt var en rett avgjørelse, selv om vi kanskje egentlig er uenig, fordi vi har tillit til disse etatene. Vi har et vennebilde og ikke et fiendebilde.
Dersom vi derimot i forkant av en foreldresamtale på skolen tenker som så at lærere er individer som aldri egentlig har hatt en jobb. De har gått på barneskole, ungdomsskole, videregåendeskole og så tatt lærerutdannelse for så å jobbe inne i det samme systemet som har lært de opp. At dette er mennesker som ikke vet noe om det ekte livet utenfor skolesystemet og de utfordringer som vanlig arbeidsliv har å by på. At dette er folk som aldri har måtte jobbe på en helligdag eller nøye seg med noen uker fri på sommeren. Den eneste nytten de gjør er å kommentere skrivefeilene dine når du prøver deg med en kommentar på sosiale medier. For så å vite best om hvordan du, som tross alt vet hva livet handler om, hvordan du skal oppdra ditt eget barn. Her har det oppstått et fiendebilde. Budskapet som denne personen ønsker å gi deg om ditt barn er nesten utilgjengelig. Fordi det er en lærer – og lærere de altså.
Et fiendebilde kan få oss til å handle strid med hvordan vi ellers oppfører oss mot andre som vi ikke har den typen motforestillinger mot. Et veldig kjent fiendebilde er bruken av ord som rotter og kakerlakker for å beskrive jøder i forkant av og under andre verdenskrig. Fiendebildene gjorde det vanskelig å se menneskene.
Fiendebilder er rundt oss og i oss hele tiden. Når vi ser en narkoman så skal det mye til å se mennesket som står foran deg med knekk i knærne og uteliggerantrekk som annet enn narkoman. Du ser ikke så lett at dette er noens søster eller noens sønn. Det er vanskelig for oss å se at dette en gang var et barn som var like søt og sjarmerende som ditt eget barn er, fordi en ser en narkoman. En narkoman som er slave av egne behov, en som er til belastning for samfunnet, en som det ikke går å stole på.
Så ser vi en parkeringsvakt. En slik en som egentlig ønsket å bli politi men ikke klarte opptakskravene, men som er så glad i uniformer og makt over andre mennesker at de ikke kunne ta seg en vanlig jobb. Vi ser ikke alenemoren som nettopp har mistet sin mann i en arbeidsulykke som likevel ikke sykemelder seg, men møter opp på arbeid. Som på fritiden utsetter drømmen om å lære å sy bunad fordi hun bruker den lille egentiden som kunne vært bare hennes til et ekstra besøk til sin gamle mor. Vi klarer ofte ikke å se forbi fiendebildet, vår egen negative forutinntatthet.
Eller vi ser en sykelist, eller en bilist, eller en somalier, eller en polakk, eller en rik, eller en fattig. Vi har fiendebilder og du skal være et meget avansert menneske for ikke å være preget av det.