Det er måter å formulere seg på som kan få den vi snakker til å føle seg anklaget og misforstått. Og det finnes ordvalg og formuleringer som gir mulighet til både å høre og bli hørt.

Det er viktig for alle å ha en god tone med de rundt seg. De aller fleste er flinke til å forholde seg til andre mennesker i de fleste av hverdagens situasjoner. Men så er det den ekstra vanskelige beskjeden en må gi eller den ene relasjonen som er krevende og en skulle ønske en hadde noen ekstra kommunikasjonsverktøy i skuffen.

«Du kommer alltid for sent på jobb» eller «i dag kom du 10 minutter forspent på jobb og det gjorde du på torsdag også». Disse to formuleringene er fundamentalt forskjellige i et konflikthåndteringsperspektiv. Det første «Du kommer alltid for sent på jobb» inneholder en generalisert vurdering av den andre personen som kan oppfattes som en anklage. Sjansen for at den andre her vil føle seg anklaget og komme i en forsvarsposisjon er stor. Responsen kan fort bli «Enn du da? Tror du ikke jeg har lagt merke til at du aldri er på jobb etter klokken ett på fredager, at du alltid sniker deg til en liten oval weekend». Fordi en var upresis og generaliserte så mister en kontakten med problemstillingen som handler om at de ti første minuttene på morgenen er svært viktige, for da samles alle til den lille morgenpraten som betyr så mye for hvordan dagen skal bli.

Dersom en hadde valgt den andre formuleringen «i dag kom du 10 minutter for sent på jobb og det gjorde du på torsdag også» så spisser man uttalelsen i stede for å generalisere og refererer til tydelige observasjoner. Så er man i posisjon til å diskutere disse enkelthendelsene og få klarhet i hvor viktig du synes det er at alle møter presis.

Så er det en av kollegaene som av og til har en skremmende intensitet. I ett av disse øyeblikkene sier en kanskje «Du er så aggressiv». Man har all rett i verden til å reagere på at folk virker farlige, men hvordan gjør en det? Når en sier «Du er så aggressiv» så tar en stilling til hva den andre føler og det er faktisk en umulighet. Kanskje alle i denne personens familie har denne litt skrikende høyrøstede måten å snakke på og personen vet ikke om noe annet. Eller kanskje det er en kulturell greie med mye håndbevegelser og overdrevent tydelig kroppsspråk kombinert med dypt stemmeleie? Eller kanskje personen er lei seg for noe og har en litt barnlig bjeffende måte å vise dette på? Det å forstå hva andre føler er vanskelig.

Det som derimot er mulig er å fortelle hva du selv føler. «Når du snakker med slik høy stemme rett foran meg så blir jeg litt redd». Dette kan en med rett hevde, for det er din følelse i denne situasjonen og budskapet blir formidlet.

Vi kan be om at andre ikke gjør en redd og at andre ser litt på egen adferd og justerer den. Men er det egentlig det vi vil? Er den intensiteten som av og til skremmer oss en egenskap ved denne personen som vi også liker. Denne evnen til å ha litt trykk og energi i situasjoner som krever nettopp dette. Det viktigste i en konfliktsituasjon er ofte å tenke igjennom hva vi egentlig vil, hva vi egentlig ønsker oss. Hva er vårt behov?

Vi kan så be om det, men vi kan ikke kreve det. Vi kan anmode. Forskjellen på et krav og en anmodning er at en anmodning kan en takke nei til eller tilpasse. Det kan en ikke til et krav. Ved en anmodning er vi fortsatt i dialog og kanskje begge må justere litt? For var det egentlig det vi egentlig ville, sett nå med det vi vet nå? Godt vi ikke stengte døren til den dialogen.

Metoden som er i bruk baserer seg på: Marshall B. Rosenbergs: Ikkevoldskommunikasjon. Friederich Glasls: Modell for konflikteskalering. Johan Galtungs: Kreativ konfliktløsning. Geir Dales: Fra konflikt til samarbeid/Gatemegling. Alternatives to violence projects: Conflict transformation program m.m.k